Hva gjør vi når det vi bad om ikke skjedde? Hvordan håndtere skuffelsen og smerten over miraklet som ikke kom?

 

Å snakke om det er viktig. Å overlate talerstolen til de mangelfulle erfaringene kan drive oss inn en tro på at Gud ikke lenger griper inn. Det blir for krevende å holde livet og troen sammen. Spørsmålene går seg vill inn i blindgater og man sliter med å finne veien ut.

 

Må det være slik? Nei, alle tider har en sterk tro på Gud kunne leve i tospann med smerten fra det vi mister. F.eks erfarer mange kirker også idag at de mister disipler p.g.a forfølgelse. Ondskapen når helt inn i rekkene av kristne ledere og overgitte disipler. Hvor er Gud da? Hvorfor tillater han? De spørsmålene ser ikke ut til å velte den forfulgte kirke.

Hvordan er det mulig å stå i spennet?

Nøkkelen ligger nettopp i det å våge å stå i spennet. Spennet er mellom å snakke sant om det menneskelig og sant om Gud. Det er lett å havne i grøfta. På en side er det mulig å sette ord på anklagen overfor Gud, stille alle de vanskelige spørsmålene som sjeldent har svar og være tilstede i smerten. Blir dette vårt eneste fokus svinner troen på en mektig Gud bort.

På den andre siden er det mulig å fokusere ensidig på Gud. Det er her vi feilaktig ender i at Gud hadde nok en mening med det som skjedde. Gud forblir allmektig, men vi feier smerten og spørsmålene under teppet. På sikt blir det en tro som vakler. Litt slik som et korthus, som kollapser når en del av det faller.

Noe av det jeg har lært mest av i IMI-kirken er hvordan Martin og Irene Cave har stått i dette spennet. Det har gitt oss en kultur av sant «menneskelig-sterkt åndelig», samtidig. Når en av våre unge kollegaer dør i kreft vil vi gi mye rom for sorg, for spørsmålene, for tvilen, for fortvilelsen o.s.v.

Vi vil være ærlig på at vi ikke vet, forstår og at dette ikke gir mening.

Likedan vil vi når trøkket i et møte blir stort på helbredelse, forbønn, vitnesbyrd om smerte som forsvant etc. ta ordet og si noe om smerten det er å være kronisk syk og at vi vet at fokuset på helbredelse kan øke den smerten.

Samtidig vil vi snakke sant om Gud. Han er fremdeles en Gud som helbreder selv om denne kampen ikke førte frem. Enkelthendelser får ikke diktere teologien. Særlig viktig blir dette tospannet når det er dramatikk rundt det som endte uten lykkelig slutt. Vi får midt i sjokket løfte sannheten om at ingenting er umulig for Gud.

Denne dobbeltheten av sant menneskelig-sterkt åndelig, samtidig, kommer fra et Gudsbilde og verdensbilde hvor Gud ikke står bak ondskap. Det gjør vi mennesker og det gjør djevelen. Noe av vår tids utfordring er at samfunnet ikke tror at djevelen finnes. Ikke bare gir det han en lettere oppgave med å forføre, ødelegge og drepe, men man anklager stadig lettere Gud for å ha brakt ulykke. Dette har også sneket seg inn i kirkas forståelse av død og ulykker. I det vi sier at Gud har en mening med det som skjedde, så blir han i ulike grad forfatter av hendelsen. Det gir et bilde av en  uberegnelig  Gud. Her finnes det noen helt få vers i Bibelen som kan understøtte en slik teologi, men da må noen få vers overskygge et betydelig bilde av en Gud som bare gir gode gaver. To bibeleksempler: Han har ikke ulykkestanker med oss! (Jer 29,11) Er det vel en far blant dere som vil gi sitt barn en orm når han ber om en fisk? (Lukas 11,11-13) Det beste stedet å forstå Gud er ved å se på Jesus. Det er ingen hint om en uberegnelig Gud i Jesus væremåte eller lære. Tvert i mot.

 

At Gud kan snu noe ondt til noe godt, er noe vi erfarer stadig vekk, men det gjør ikke Gud til medskyldig i det onde som skjedde.

 

Ondskap har allerede fått en utløpsdato. I det Jesus overvant den onde og hans ondskap, så blendet satt sluttdato for ondskapens handlingsrom. Dette knyttes til dommens dag, da ondskap skal utryddes. Det er bare en grunn for at Gud har satt den datoen frem i tid. Grunnen er at han elsker verden så høyt at han lar Jesus død, slik at vi ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Han venter enda litt, fordi når ondskapen skal utryddes så vil de av oss som ikke er i Jesus bli tatt med i dragsuget. Det byr Gud i mot å miste en eneste en, men vil aldri tvinge noen til å velge han fremfor å stå alene i møte med dommens dag. Bob Dylan sang etter at han ble en kristen: you gonna have to serve somebody, it may be the devil, it may be the Lord, but you gonna have to serve somebody.

I det to utganger blir utydeliggjort i kirkas lære forskyves også blikket i møte med meningsløshet.

Bibelen sier at hele skaperverket lengter etter den dag da vi skal settes fri fra ondskapens realitet og innflytelse. Enn så lenge trenges det lederskap og lære som hjelper oss til å stå i spennet mellom sant menneskelig og sterkt åndelig. Sant om livet og Gud samtidig.

Lyst til å gå dypere? Trenger din menighet inputs på temaet?

Marian Nygård har skrevet flere bøker. Den siste heter «Mens vi venter på et under» Anbefales for deg som vil lære mer. Besøk hennes web side her!