Jeg mener at misjonsbefalingen er en av de viktigste ordene vi har i Bibelen. Her er mine vanligste løsninger for å unngå å ta den på alvor:
- Jeg bryr meg ikke
Muligens litt sjokkerende, men alt for ofte bryr jeg meg ikke om at folk går til helvete. Det er helt riktig at jeg ikke kan bære hele ansvaret for folks frelse på mine skuldre, men muligens pendelen har svingt for langt ut på bryr meg ikke feltet? Jeg får raskt trøst fra alle dere som finner det lite sannsynlig at en kjærlig Gud vil sende noen til helvete. Dette er en av de mest utbredte misforståelsene i dagens samfunn, fordi det er ikke en kjærlig Gud som sender noen til helvete. Det bestemmer folk helt selv. Vi var egentlig alle fortapt og på vei til et sted uten Gud, men en kjærlig Gud åpnet en realistisk vei ut av dette ved å gi sin sønn Jesus til å dø på et kors. «For så høyt har Gud elsket» er introen til joh. 3,16.
Men altså, jeg vet alt dette, men lever som om det ikke står noe på spill. Noen har sammenlignet det med at en bro er knekt på midten. Jeg oppdager det, går tilbake på broen, står og vinker med et smil til folk, der de kjører rett ut i avgrunnen. Amen?
- Jeg har ikke tid
Helt personlig er jeg, latterlig nok, for travel med å reise i misjon. Jeg er sjeldent hjemme og hvis jeg er det, så er jeg i kirka. For andre kan det være andre grunner for at vi ikke er tilstede i våre nabolag. Det ryktes at mange har åndelig spørsmål, gjør åndelige erfaringer, men jeg er i liten grad tilgjengelig for mine naboer og deres spørsmål. Og så må jeg på hytta. Det er alltid litt å holde på med der. Deilig å hvile litt ut fra maset fra folk og deres behov. Noen ganger er det deilig å reise utenlands for å kople litt av fra alt som må gjøres på hytta. Her ser jeg mange pensjonister har funnet gode løsninger med litt lengre perioder i en leiligheten i syden. Smart!
- Jeg er redd
Menneskefrykt og frykt for det usannsynlige holder meg oftere tilbake enn jeg liker å innrømme. Jeg vil ikke være til bry, jeg er ikke sikker på om jeg kan svare for meg, jeg tenker at jeg mister naboskap eller vennskap om jeg blir for direkte om tro. Kanskje blir jeg fryst ut eller latterliggjort?
Jeg ser jo at det hver uke kommer historier om folk som stormer våre kirkebygg med ønske om å bli en kristen, men jeg lytter trofast på fryktens kanal. Jeg klarer på underfullt vis å unngå å tenke at jeg vil unne folk tilgang til min erfaring med en Gud som ikke rystes når det meste annet som jeg har holdt fast i ikke er til hjelp. At han som skapte universet lar meg erfare Han, går med meg gjennom opp og ned turer og gir en dyp fred midt i uro, er definitivt noe det er marked for i vår til dels urolige tid.
Men jeg velger ikke å være til bry. Her vil jeg også sende en stor takk til Jante og hans fortreffelige lov. Her får jeg medhold i å ikke tro at jeg har noe å komme med. Vil du sette Jesus eller Jante fri? Jeg var blant dem som ropte, korsfest Jesus, sett Jante fri, på en måte.
Sånn helt avslutningsvis blir jeg litt urolig av at Jesus sier at jeg er lys og er salt. For her har jeg utviklet et helt kurs for å unngå å være et vitne om han og så sier han at jeg allerede fra starten er lys og er salt. At når jeg vandrer omkring, snakker med naboen over hekken, så lyser Jesus frem. Skikkelig ergerlig!!! Det kan jo ta bort alle høye skuldre og prestasjonsangst! Det kunne fort ha blitt et godt sted å se Gud virke igjennom meg. Her kan alt jeg har bygd av vern mot misjonsbefalingen rase. Det er nok best å se på hvordan jeg kan bli litt mer travel.
Av: Terje H
Leave a Reply