Mulig at stormøtene nærmer seg slutten på Vigeland. Ingen vet, men det vil ikke være unaturlig om vekkelsen må finne nye former og veier etterhvert. Og her ligger en av de viktigste utfordringene fra det Gud gjør på Vigeland:

Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne igjen og igjen: jeg er så imponert over gjengen som står midt i Guds inngripen på Vigeland. Sjeldent har en vekkelse blitt håndtert så ryddig og sjeldent har det menneskelige stått så lite i veien for Guds inngripen.

Ikke bare teamene har forvaltet Guds inngripen bra. Også menigheter og ledere nært til Vigeland og langt borte fra, har møtt dette på uventet god måte. Det er svært få som har låst seg i form, men de fleste har sett forbi litturgi og søkt Jesus. Helt i tråd med Arthur og teamets fokus og forkynnelse.

Ropet fra Gud har fra begynnelsen vært: «gi meg rom»!

Det har mange enkelt personer, ledere og menigheter latt seg utfordre av. Om gudstjenestene er enkle i form eller har stram regi og et så kalt høyt nivå, spørsmålet er det samme: i det vi gjør, har Gud virkelig rom til å nå oss med det Han ønsker å gi, gjøre og være?

På mange måter tror jeg Vigeland ble gitt oss som en forberedelse på noe større og noe mer.

Det er langt fra sikkert at fortsettelsen blir like rolig og balansert. De fleste vekkelser er «messy», hvor ikke all forkynnelse og vektlegging er like enhetssøkende som på Vigeland, hvor manifestasjoner er mer høylytte og helbredelser skaper betydelig mye mer bølger enn alt det nydelige vi har sett på Vigeland. Der har det så langt vært som en sørlandsbris en solfylt sommerdag. Enorme helbredelser og forandret liv, men lite fuss. Det tilsier vekkelseshistorien ikke alltid er tilfellet. Om så skjer, vil læringen fra Vigeland være viktig: fokuser på Jesus, gi Han rom. Idet det høylytte får fokus beveger vi oss bort fra at det handler om Jesus. Det blir en viktig lederoppgave i neste fase om den blir mer «bråkete». Det bråkete har sin funksjon og bør ikke nødvendigvis avvises, med det må ikke få ta oss bort fra Jesus fokuset.

Men om det blir noe mer etter Vigeland, vil i stor grad avhenge av minst to forhold:

Guds inngripen og de kristnes vilje til å gå når han kaller.

Mange av de profetiske bildene som er gitt den siste tida handler om ild. At Gud farer over landet og det slippes fakler som tar fyr på enkeltsteder, i bygder og byer. Det kan ikke fabrikkeres fra vår side. Det kan vi bare løfte opp i takknemlig bønn om at ingenting er umulig for Gud.

Del to er et kall som allerede har lytt. Er du villig til å dele Jesus med familie, naboer, bekjente, på sosiale medier, overfor ukjent? Er du villig til å la Gud bruke deg andre steder?

Jeg inspireres av Anne Liv og Svein Teistedal fra Grimstad. De har fått gått i lære på Vigeland og reist mange av møtekveldene for å se, lære og bidra. Så kommer kallet fra Gud om å gi det videre. Så langt har de kjørt over 1000 km hver vei til Helgelands kysten for å dele om det Gud gjør og fra Bibelen. De skal opp igjen i oktober. Samtidig har de bl.a vært på Vegårshei. Dette møtet resulterte i at Normisjons bedehuset på stedet gikk for møter hver uke i hele sommer. Her er det flere som hiver seg på for å lære og tjene. Fra Tvedesstrand har Helge reist flere ganger for å lede folk inn i Guds nærvær gjennom lovsang. Likedan Johannes og Torbjørn fra Arendal. Svein Kåre og team fra Vigeland samlet så og si fullt hus på sitt første besøk. (Se bilde). De skal opp igjen den 17. august.

Navn og sånn er ikke poenget, men jeg tror de modellerer en måte å spre vekkelsesilden på. Hvis det er Gud som setter i brann, hvis det handler om å gi Han rom, så er det ikke sikkert det alltid trenger å være en og samme som blir stående i vekkelse. Uansett, utfordringen er om vi er villig til å spre ilden. Der ild møter vind blir det ofte storbrann. Vil du være «vind» når Gud kommer med ild?

PS: neste møtehelg på Vigeland er 11-13 august i Lindesneshallen. Forrige gang, på søndagen ble ihvertfall 300 sittende i sidesalen fordi hovedhallen ble full. Oppdatert info kommer først på Vigeland Bedehus sin Facebook side.