Vi måtte helt til Elverum for å oppdage en vekkelseshistorie fra Stavanger. Det som skjedde ble både heiet på og motarbeidet:
Vi får hos gode venner på Elverum høre en helbredelseshistorie som forandret deres familie. Involvert i denne nevnes Storm og Monsen. På vei hjemover googler vi disse to mennene. Deres arbeid som etter hvert ble landsdekkende og førte dem på turnėer til Europa og Amerika begynte i 1909 i Stavanger.
Håkon Storm skulle bli kunstner og studerte sammen med Edvard Munch og var nær venn av Gustav Vigeland. På en av utsiktspunktene i Stavanger ble alt forandret 12. Okt 1902.. Her ble han fylt av den Hellige Ånd på en måte som endret fullstendig hans fokus og prioriteringer. Han forteller selv: “Det var som tusen tindrende stjerner omgav meg, som den skjønneste blomsterduft, som om hele universet var et hav av Guds kjærlighet og jeg selv som en dråpe i dette havet”.” (Kilde)
Ludvig Monsen er feier som i 1903 faller ned fra et tak. Han lammes på venstre side og får ødelagt synet. I 1909 begynner de to mennene å forkynne om Jesus.
Alle i Stavanger vet hvem de er!
Det skrives revyvise om dem, de skaper undring, begeistring og betydelig mye motstand. Se det for deg. Monsen kan ikke gå og ikke se. Storm hjemmesnekret en rullende seng hvor Monsen lå. Storm dro rundt på han og begge forkynte. Monsen talte om Guds mirakler fra liggende i sin rullende seng. På møte etter møte. I årevis.
1915: miraklet i Bergelandsgata
Det fortelles om møtet i Arbeiderforeningen søndag 17. januar 1915.
Gjennom store annonser i lokalavisene hadde de spesielt innbudt darwinister, prester, sosialister, rasjonalister, gudsfornektere og tvilere. Innbydelsen ble også godt mottatt blant folk flest. Det var stappfull sal da møtet ble innledet med fellessangen “Sett deg for et hellig mål”.
Håkon Storm innledet kortfattet før Ludvig Monsen talte til forsamlingen fra sin kjerre i sin vante horisontale stilling. Plutselig følte han seg uvel. Han ble rammet av dødsangst.
Ludvig Monsen beskriver opplevelsen slik:
“Så kom der bare noe av det mest underbare jeg har opplevd i mitt liv. En yndig stemme, så himmelsk og ren, mild og øm, der talte det mest dyrebare sprog jeg noensinne har hørt. Stemmen kom fra Jesu egne læber og ut fra Hans egen mund. Og de var for meg mer enn ord og penn kan skrive, og lød så: Ludvig, stå opp!”
Som den tro Herrens tjener Ludvig Monsen var, adlød han ordren fra oven. Han sto opp. Uten å nøle.
Nølte gjorde til gjengjeld Håkon Storm som satt som vanlig på en stol ved siden av kjerra. Også han fikk direkte beskjed fra sin herre:
“Jeg hørte Herrens stille stemme si til meg: Reis deg opp. Men jeg nølede. Da sa stemmen igjen: Vær snild, reis deg opp. Jeg reiste meg rolig opp på mine føtter og kjente fra oven en velsignelsens strøm gjennem meg, og som jeg sto således ved vognen, begynte min broder å reise seg opp, og jeg gav ham hånden. Hva der gikk gjennom min sjel og hva jeg har opplevet i min ånd er altfor veldig og hellig til å kunne utsige med menneskelige ord. Ved Jesu av Nazareth sto min broder helbredet ved min side!” fortalte Håkon Storm etter underet.
Med hvilken undring opplevde forsamlingen dette søndagsmiraklet?
Snekker Tobias Gjesdal, som kom til møtet midtveis i åpningssangen og dermed fikk dårlig plass i salen, fikk atskillig bedre plass i avisene da han fremsto som et sannhetsvitne:
– Monsen lå som vanlig i vogna mens han talte. Plutselig utbrøt han: I Jesu navn vil jeg nå reise meg opp og gå på mine føtter. Umiddelbart etterpå, reiste han seg opp fra vognen som en frisk mann ville gjøre det, og steg ut av den. Han var nedentil bare iført undertøy så Storm løp straks bort til han med et teppe og svøpte omkring han.
Deretter gikk Monsen noen skritt baklengs mens han ble varlig støttet av Storm. Det skjedde på samme måten som man støtter eller holder omkring et barn som nettopp har lært seg å stå på bena. Deretter satte Monsen seg på en stol nær talerstolen.”
Snekker Gjesdal merket seg også at Monsen klappet begeistret i hendene. Det tok snekkeren som et bevis på at den vanligvis lamme venstre arm også var brukelig.
Snekker Gjesdal forteller for øvrig at “det ble stille som i en grav i forsamlingen etter at Monsen reiste seg. Storm virket like betatt som Monsen selv. Storm priste Gud med høy stemme, dels knelende, dels stående. Etter at et salmevers ble sunget, ble møtet hevet. Ludvig Monsen ble båret ut i en bil og kjørt av gårde.”
Snekker Gjesdal har også en forklaring på at Monsen ble båret ut av salen:
– Det var antagelig fordi han ikke var fullt påkledd.
– Monsen satt oppreist i bilen da den kjørte bort. Han nikket og hilste til kjentfolk som han kjørte forbi. Før han ble båret ut, sa han med høy røst at han aldri mer ville bli kjørt i håndvognen til møtene, fra nå av ville han gå selv …
I en bok som han senere ga ut på eget forlag, forklarer Ludvig Monsen hvorfor han måtte bæres ut fra møtet:
“- Jeg hadde nemlig ikke klær på meg. Jeg lå i min vogn som et nyfødt barn ligger i sin vugge. Alt mitt tøy besto i en genser og stivetøy, for øvrig var jeg inntyllet i et ullteppe. Vår Gud er jo også sømmelighetens gud.
En kar i tilskuermengden ropte til meg: Hadde du vært helbredet, kunne du ha gått selv!
Jeg kunne bare svare han med at jeg har hverken sokker eller undertøy på meg. Jeg kan ikke gå i bare skjorten.”
Miraklet vakte oppsikt i byen og ble et daglig samtaleemne. Har du hørt at, tror du at, erstattet værutsiktene som den vanligste samtaleinnledningen i byen, mens man ellers tisket og hvisket megetsigende om åndsbrødrenes gjøren og laden. (KILDE)
Historien fortsetter og følger Storm Monsen ut i store deler av Norge. De etablerer institusjoner for syke både i Stavanger, Grimstad og utenfor Oslo.
I det som senere ble Drottningborg drev de et helbredelsesykehus for tuberkulose ramma. Mange fikk hjelp, men loka legestand og enkelte naboer hadde så stor motstand at driften ble tøff å fortsette.
Den og andre historier kan du lese videre om her fra KUBE arkivet
Andre kilder:
Leave a Reply