Kirkebygg har noe for seg i kalde strøk og i regntiden i varmere strøk, men kan i mange tilfeller være nærmere en forbannelse enn en velsignelse:

Hovedproblemet med kirkebygg er at vi som er kirke begynner å tenke “Kom til oss”, fremfor Jesu ord om “å gå ut i all verden”

Kirkebygg bevegelsen begynte for alvor under Konstantin. Keiseren innførte kristendommen som politisk kraft i sitt rike og kirka gikk fra mislikt undergrunnsbevegelse til trendy og politisk korrekt. Kirkebyggene ble store og pragende. Det skal være umulig for den ikke kristne å gå forbi kirka uten å bli dradd inn der av dens arkitektoniske skjønnhet, skal Keiseren ha sagt.

I asiatiske land har de buddhistiske pagodaer ofte den samme forgylte skjønnhet. Når folket vender seg til Jesus tar de ofte med seg en dragning mot å reise store kirkebygg. Enkelte misjonsland er ekstra behjelpelig og menigheter på 20-30 personer sitter plutselig med driftsansvar for kirkebygg med plass til 2-300. Det ender ikke godt når det gjelder vedlikehold, men enda mer alvorlig så trekkes vekkelseskristne inn i hus og veksten stopper opp.

I Norge har vi et klima som gjør at vi trenger hus å samles i, så utfordring blir enda viktigere når oppdraget var å være kirke der folket som enda ikke tror oppholder seg.

Vekkelseshistorien har mye bra i seg, men bærer også med seg forventninger om at de få skal invitere de mange inn til møtet som av en eller annen grunn tiltrekker mengdene. Det vil alltid være avgjørende for en vekkelse at bredden av Guds folk ikke bare inviterer ikke enda kristne til vekkelsesmøte, men at de tar Guds gode gaver ut til folket det de er.

Derfor er jeg så inspirert av det som skjer i Stavanger for tida:

At Laget i fadderuka inviterer til kirke på Folken, byens legendariske konsertscene er stilig.

Lenge har Einar Martin og teamet kjørt en dobbeltdekker av en buss ned i sentrum av byen på nattestid. På Lys i mørket bussen blir veien kort til kirka

Fellesprosjektet Ekko er et annet eksempel på å bringe Gud ut til byens konsertscener.

Det siste nå er Anne Berit Mathisen og teamet hennes som har inngått kontrakt med en pub i byen om å ha kirke der på søndags ettermiddag. Pubkirka ble bl.a omtalt på Kveldsnytt på åpningsdagen. Det er egentlig litt overraskende at media opplever dette som en såpass stor nyhetssak. Kan det også handle om at kirka har vært borte fra samfunnets møtesteder for lenge?

I begynnelsen brukte de kristne torget, templet, kommunehuset o.s.v til sine samlinger. I dette ligger det en lang tradisjon for å være kirke der folk flest oppholder seg.

Det er alltid fristende å tenke enten eller. Svaret er oftest både-og. Vi trenger at kirke er tilstede på alle samfunnsområdene, i nabolag og der folk kjenner de hviler ut. Likefullt vil kirker med bygg kunne frimodig samle folk. Problemet oppstår når det ikke utruster til å være kirke der folket bruker tida si. Sånn sett er ikke problemet selve kirkebygget, men hva vi gjør det til og hva det gjør med oss når vi går fra å nå ut til å tenke at alle vet hvor vi er og kan komme om de vil.

Så la oss gi folk kort vei til kirka. Ikke bare i meter, men ved at vi prøver å rive ned unødvendige barrierer.

La oss ikke slå oss til ro før alle har fått sjansen til å erfarer friheten som bare Jesus gir.

Gå derfor ut! Velkommen inn!