Gro Harlem Brundtlands legendariske ord kan brukes til så mye, men jeg mener hun setter ord på en identitet som vi i Norge har hatt i generasjoner:

I oppbyggingen av landet etter siste krig, i den norske dugnaden, i nøysomheten som enda ligger der tross velstanden, i våre sosiale ordninger, i bistandspolitikken og i tillits samfunnet ligger det en identitet som god i bunn. Som nasjon er vi stolt av å sette nye rekorder hvert år i TV aksjonen. Vi er stolt av å rekke ut en hånd til de som trenger det, vi er fredsmekler nasjonen, vi er de som feirer nasjonaldagen ved å fremelske den unge generasjonen og frivilligheten.

Spørsmålet er om vi vil det skal gå tapt? Utfordringen er at endringer bort fra grunnleggende identitet sjeldent skjer brått, oftest litt etter litt. Derfor er det først etter 10, 20 og 30 år, når vi ser tilbake, at vi kan slå fast at vi evnt har mistet det som før var en byggestein. Litt etter litt er vanskelig å beskytte seg mot. Litt mer lovendring i motsatt retning, litt mer uimotsagte sjokkerende utsagn. Litt mindre penger til de fattige, litt mer til oss. Litt mer stengte grenser og hardhet i asylpolitikken. Litt mindre menneskeverd i beslutningene. Litt mer forskjellsbehandling av samfunnsgrupper, litt tøffere tone i retorikken, litt brunere i kommentarfeltene, litt mer lov til å herse med folk. Litt mer til meg, meg, meg! Jeg skal vokse, du skal avta, som Bibelen ikke sier.

Litt etter litt

Litt etter litt

Det har vært intressant å følge hersketeknikkene til de som ikke vil ha et oppgjør som monner mot rasisme. Svake grupper settes opp mot hverandre. Plutselig er «all lives matter» eller det ufødte liv blitt så viktig. Et uvanlig stort ønske om å løfte frem smitteverns reglene fremfor å forstå den type fortvilelsen som nordmenn med annen etnisk opprinnelse erfarer. Et mord i USA settes opp mot vold og ødeleggelse fra grupper av de som reagerte på det samme mordet. Isolert sett har motforestillingene helt rett, men egentlig har de ingen annen hensikt enn å spore av de manges ønske om et bedre samfunn. En annen velkjent versjon av dette er at vi hjelper flere, ved å hjelpe dem i nærområdene. Legg merke til at de som hevdet det i 2015, fremdeles ikke har hjulpet noen i nærområdene. Hvorfor? Fordi hensikten var ikke en effektiv bistandspolitikk. Hensikten var å spore av de mange ønske om å bidra når Syria stod i brann, når Taliban og ISIL strammet grepet om Afghanistan o.s.v. For ja, det er mulig å hjelpe mange flere om gode tiltak settes inn i nærområdene, men det krever at vi faktisk vil det.

Det blir viktig for bl.a kirkene i Norge å være klar over disse teknikkene. Vi trenger å våge en ensidighet for å kunne bevare Norge som et godt land for alle. Skal vi overvinne mekanismer som bygger på forskjellsbehandling og urettferdighet, så må vi våge ensidig fokus inntil et godt samfunn for alle er etablert. Slik er det med all kulturbygging. I nyansenes navn går mange viktige initiativ tapt. Det er neppe mulig å overvinne rasisme og forskjellsbehandling uten ensidighet og tydelighet over tid. Det er ikke mulig å utrydde menneskehandel i Norge uten å nekte å godta at vi må regne med at alltid noen utnyttes på det groveste i vårt land. Det er ikke mulig å være stille når noen på norsk jord har et uverdig liv, slik som Arne Viste i mange år har kjempet for.

Et kristen folk som velger å stille seg skulder til skulder med Gud og hans holdninger overfor de fremmede, de fattige, de foreldreløse og de uten familienettverk (enkene) vil samtidig gjøre det vanskelig for samfunnet som helhet å gli litt etter litt bort fra det at deg er typisk norsk å være god.

Hva stopper deg? Vel, egentlig bare deg selv. Men du, du trenges slik at menneskehandel får stadig tøffere kår i Norge, slik at uverdig behandling av ulike grupper i det norske samfunn blir uglesett.

Din stemme trenges i sosial medier

Du trenges i opprop og demonstrasjoner

Du trenges som støttemedlem i Hope for Justice, Antirassistisk senter og i kronerulling for Arne Viste m.m.

Men kanskje enda viktigere kan hver enkelt av oss modellere at vi er familie med de rundt oss, uansett sosial status, etnisk bakgrunn, legning eller religion. En godhetsbevegelse som dag for dag gir «ugodheten» lite handlingsrom.

Illustrasjonsbilde fra Galleri BI-Z