Misjon i krise?

Tankevekkende artikkel i Norge iDag om hvordan misjonen ulike steder responderer på konsekvensene av Korona-krisen.

Du leser den her!

Et lite utdrag her:

Mange misjonsorganisasjoner har valgt å hente sine misjonærer hjem under Corona utbruddet. Det får dels store konsekvenser hvis arbeidet er mer eller mindre avhengig av misjonærene. I Kambodsja har IMI Internasjonal 125 evangelistmisjonærer, 35 lærermisjonærer og en stab på 8 trente ledere. Ingen er kalt hjem.

Samtidig har vi i ti år trent utfra et spørsmål: Hva skjer hvis grensa stenger om fem år? Utfra et slikt scenario har vi trent og strukturert. Det var viktig at reel ledelse befant seg på innsiden av grensene. Det har vært viktig med så lave budsjett som mulig og høyt fokus på å utfase økonomisk støtte der det var mulig. F.eks er 40 av evangelistmisjonærene allerede selvfinansierte. De ulike tiltakene er satt opp slik at de kan gjøres uten økonomi.

Akkurat nå lukkes Kambodsja ned, slik Norge har erfart det de siste ukene. Kirkebygg kan ikke brukes lenger, mange av de tradisjonelle måtene å være kirke på fungerer ikke. Verst går det utover prester og pastorer som er vant til å gjøre kirke mens menigheten mer eller mindre ser på.

Hvordan utfordrer Corona tiltakene våre metoder? I liten grad, fordi en av våre viktigste byggestener har vært en enkel og multipliserbar måte å samles i små huskirker. Denne modellen er så enkel at en gruppe kan lære opp en ny etter kort tid, uten at en misjonær eller hovedleder utenfra må komme og sette det i gang. Nå er en tid hvor det kan vise seg at vi har trent godt for den situasjonen som har oppstått.

Helt konkret:

Staben på 8 aktiverer nå de 35 lærermisjonærene. Disse har trent sammen med oss siden 2011 og er fordelt på landets 25 fylker. Nå utrustes disse til å samle små grupper av ledere og sette dem i gang med små huskirker. Selve innholdet har de trent på og undervist om i årevis. Samtidig aktiveres Agenda1 menighetene, evangelistmisjonærene og ungdomslederne i IMPULS. Alle mann på dekk i en tid hvor mange vil trenge å finne et holdepunkt som ikke rystes. Vi vet at Jesus er et slikt solid holdepunkt, en som alltid går med, aldri går fra oss.

Vi er takknemlig for alle dere som vil be for kirka i Kambodsja og en stor takk til dere som trofast investerer i dette spennende arbeidet. For nye gaver kan Vipps nr. 580975 brukes. ( imi internasjonal)

Nå stenges også Kambodsja ned. Forløplig er 10 personer maks grense for grupper som samles. Det er allerede ute forbud mot å samles i religiøse bygg, også kristne kirker. Da står mye på spill. Spesielt om dette blir en vedvarende situasjon. Flere scenarioer er mulig:

1. Folk blir vant til å klare seg uten kirke og vi vet at å leve tro alene er krevende. Kirke er per definisjon fellesskap og relasjon

2. Man blir vant til å se gudstjeneste på Internett. Allerede florerer det kristne som deler sine tanker i sosiale medier og de mest ressursrike gjør gudstjeneste på nettet slik at andre kan se på

Begge disse løsningene risikerer å gi bilder av kirke som er det motsatte av hva vi har undervist om de ti siste årene. Kirke er først og fremst disipler som istandsettes til å hjelpe stadig flere inn i etterfølgelse av Jesus. Små og mange fellesskap er ofte det mest effektive for å se dette skje. Det er ikke et «se på fellesskap». men «bli involvert fellesskap». Da må måten disse gruppene og denne istandsettingen skjer på være lett å forstå. Hvis man forstår kan man gjøre det og hvis man gjør det er det muligens multiplisere til mange.

Dagens situasjon og de løsninger de fleste kirkesamfunn velger i denne tida kan trekke de kristne i Kambodsja bort fra en dynamisk måte å være kirke på og over i en pasifiserende kirkestruktur.

Dette er staben i Kambodsja i full gang med å motvirke. Deres online undervisning snakker om hvordan være kirke på en enkel og dynamisk måte, hvordan etablere små enheter som sprer seg til mange. Mye står på spill nå. Vår fordel er at staben nyter stor tillit og har i ti år gitt modeller for hvordan en slik kirke kan se ut. Klarer de å nå gjennom frykt og usikkerhet? Klarer de å aktivere den kunnskap som kirkene allerede har fått? Klarer de å få lederne rundt om i landet til å etablere små disippelgjørende enheter som lett setter fler ei sving?

Følg utviklingen på imisjon.no

Når dollaren gikk i været ble dette prosjektet 200.000kr dyrere over natten. Vil du hjelpe oss økonomisk så kan du vippse til IMI Internasjonal på: #580975 Merk med Kambodsja

Dette har vært vårt viktigste test spørsmål siden oppstarten av arbeidet i Kambodsja. Vi har bygd med tanke på at vestlig personell og økonomi ikke kan komme inn i landet. Vi har utfordret kirkene rundt om i Kambodsja på å bygge en «billig» kirke. Nå er vi der at testen blir virkelighet:

Vår stab ruster nå opp for å bruke alle midler til å støtte og veilede landets kirkeledere. Allerede er misjonærer fra Frankrike, Tyskland, sør Korea, USA m.fl formelt nektet innreise, mens mange av oss andre er stoppet av manglende retur muligheter o.l.

Hva skjer nå?

I Kambodsja har vi minimums budsjetter og lagt opp mye av det vi gjør på måter som man lokalt kan ta over. Vi har trent lærere fra hvert av landets 25 fylker. Disse kan nå lede alene med støtte fra staben. Skulle man ikke kunne samle dem, slik som i Norge akkurat nå, så vil de kunne følges opp online.

I 8 år har vi gitt dem trening i å organisere kirka i lettbeinte huskirker, fremfor i store forsamlinger som krever bygg og økonomi. 125 evangelister kan dette. 40 av dem er allerede evangelister uavhengig av støtte. Disse huskirkene er superlette å forstå og å lede. Det gjør at en Huskirke lett forklarer neste landsby hvordan være Huskirke. Samtidig er innholdet så slagkraftig at det vokser disipler ut av huskirkene. Disipler som kan hjelpe andre inn i tro og disippelskap.

Agenda1 har i en årerekke undervist og modellert at kirke ikke er et bygg, en gudstjeneste eller en prest som gjør kirke på vegne av. Nå testes ideen om at disipler gjøre disipler inn i stadig flere samfunn som ikke tillater store mengder folk på et sted. Denne form for kirke kan aldri stanses. Verken i Kambodsja eller i Norge.

Staben i Kambodsja står fremfor en svært travel tid. Nå skal 2500 kirkeledere hjelpes til å brukes alt de har lært. Dette kan bli en ny vekkelsestid hvis vi er vise i våre prioriteringer og i våre metoder. Når en nasjon rystes er man ekstra åpen for å erfare en Gud som er trygg, uforanderlig og alltid nær.

Mens andre misjoner henter sine folk hjem, er vår misjon rustet for full innsats. Mens andre mister strategisk lederskap på feltet, har vårt lederskap vokst over lang tid inn i lede selvstendig og med høy kompetanse. Det koster ikke mye, men like fullt så koster det noe. Akkurat nå trenger vi 300.000 n.kr i friske midler. Det gir Dara, Sithuon, Sopheavey og teamene deres den slagkraften de trenger for å hjelpe landets kirker i å nå ut med håpet i Jesus.

Lyst til å bli med?

Til deg som gir: Vipps vekkelsen videre i Kambdosja: 580975 (IMI Internasjonal)

Til deg som ber: Vi etablerer bønne Messenger for deg som vil be vekkelsen videre i Kambodsja. Her får du nyheter fortløpende til inspirasjon i bønneinsatsen. Send ditt svar til terje@imikirken.no

Første initiativ sammen med kommunen er å kjøpe inn mat o.l. for dem som sitter i karantene eller av helseårsaker ikke ønsker å gå ut.

Slik bestiller du:

Godhet Norge- menigheter i Stavanger

Telefon : 413 74 365

Per Mail: godhet@godhet.no

Er virusutbruddet Guds dom eller velsignelse eller står han maktesløs og ser naturen herje med menneskene? Det sirkulerer mye forskjell i sosiale medier for tiden:

Det er mulig å ende opp i alle tre konklusjonene og bildet du har av Gud er noe av det som påvirker din konklusjon aller mest. Gudsbildet følger oftest to spor.

Det første er det religiøse sporet. Dette sporet begynner med oss mennesker. På siden av oss står alle andre folk og bortenfor der står Gud. Fra et religiøst startsted vil mitt forhold til Gud variere. Noen ganger er han fornøyd med meg og andre ganger både oppgitt og lei seg. Mine synder volder han sorg og jeg må ikke bli overrasket hvis det vanker korreks og straff. Mitt forhold til andre folk vil preges av dette. Hvis jeg gjør godt og tjener andre med et helt hjerte vil Gud bli fornøyd. «Du gode og tro tjener», håper jeg han kommer til å si når jeg en dag entrer himmelens porter. Men sikker er jeg jo ikke. Muligens brenner hele mitt livsverk opp på den siste testen og det er ingenting igjen av alt jeg bygget. Dette vil også prege min identitet. Jeg ser Gud som en slags lunefull sjef og blir selv arbeidstaker, sliter og kanskje til og med slave.

Den andre veien er relasjonsveien. Denne veien begynner ikke hos meg, men hos Gud. Han sier: Jeg elsker deg ikke på grunn av korset, jeg døde på korset fordi jeg elsker deg. Når vi sier ja til korsets gaver åpnes nært vennskap med Gud selv. Vi får tre like innfor hans kongetrone. Over sin egen sønn sier Gud: «Dette er min høyt elskede sønn.» Det samme sies over de som sier ja til å bli datter eller sønn av PappaGud. Han er en god Gud som er strålende fornøyd med deg. Ikke fordi du er så prektig og perfekt, for det er de færreste av oss, men fordi PappaGud kun ser Jesus som er i oss.

Du er altså allerede i et farsforhold hvor pappa er uendelig glad i deg, uendelig stolt av deg, strålende fornøyd.

Eller sagt med Bibelens egne ord: «HERREN din Gud er hos deg,
en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet.
Han jubler over deg med fryd» Sefanja 3, 17

Like før sier Bibelen: «la ikke hendene synke.» Og det er et godt poeng, fordi når vi nå tjener folket så gjør vi det ikke for å oppnå Guds gunst, men for å la enda flere få «smake og se at Herren er god». Da må vi ikke stoppe i å gi stadig flere muligheten til nært vennskap med Gud.

Når vi til slutt ender opp på menneskets plass så er det ikke en arbeidstaker, sliter eller slave vi finner, men en frimodig sønn og datter som har autoritet til å stilne stormen, til å gå på vannet, til å vekke døde opp, bringe de utstøtte tilbake til det gode selskap, drive bort ondskap og negativ påvirkning og å se syke bli friske. Dette siste står det om i Matteus 10,7-8. Når Paulus forstår hvem Gud er og hvem Han er i Gud sier han: «Jeg kan gjøre alt…. gjennom Ham som gjør meg sterk» Fil 4,13. Derfor er en frimodig bønn om at virusutbruddet må stilne innenfor den autoritet vi er gitt, noe vi kan reise oss opp i båten å tale ut.

Kristne kirker i verden idag vandrer ofte enten på den første eller den andre veien. Paulus vandret selv på den første veien frem til han fikk et forvandlet møte med Jesus og dagene som fulgte hjalp han til å se at Gud ikke er en sinna Gud som vil straffe, men en god PappaGud som vil forvandle oss med sin uendelig kjærlighet.

I møte med krisa blir alt så mye mer tydelig for oss. Mye stopper opp og vi vil reagere utfra bl.a Guds bildet vi har. De som sier de ikke har noe bilde av Gud følger ofte den første veien likevel og vil anklage Gud, som de ikke tror finnes, for å ikke ha beskyttet oss o.l.

I møte med krisa er det mulig å gjøre nye valg. Når det vi trodde gav oss beskyttelse og trygghet knirker i fundamentet er det ei god tid for å velge andre og mer solide forankringer. Han sier : For så høyt elsket jeg deg at jeg gav min eneste sønn for at hver en av dere som tror på Meg, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh 3,16 i personliggjort versjon)

For så høyt er du elsket og der er porten inn til nært vennskap med en Gud som ikke forlater deg når livet er helt topp, helt røft eller alt der imellom. Velkommen hjem!

Det er virkelig et under at vi i år etter år har sett Gud gripe inn. 4-5 store arrangement hvert år langt utenfor allfarvei har igjen og igjen landet på beina. Det har være mirakler og frelse i bøtter og spann. Når vi nå så over hva disse første ti årene har ført til ble vi stumme. Se selv og bli med på feiringen:

Det kan bli katastrofale konsekvenser for arbeidet om virusutbruddet får herje videre. Dette utfordrer! Her får du i en kort video om hva som nå står på spill:

I det Norge går inn en svært aktiv fase for å få bukt med spredningen, henger vi oss alle på i en nasjonal dugnad. Det er viktig at alle deler av samfunnet bidrar kraftig for å redusere antall alvorlig syke og dødsfall.

Alt fra hjemmekontor til grundig og hyppig håndvask er glimrende tiltak. Samtidig kommer det noen tanker fra våre venner i Asia som skal få utfordre oss:

Dette er også en åndelig utfordring, er meldingene som nå tikker inn. Jeg tror de har helt rett. En innsikt som kommer er fra Bibelhistorien om disiplene som er ute i stormvær. Jesus sover i båten. Det husker vi utfordret disiplene. Fortvilet vekker de Jesus med en slags bebreidelse: »hvordan kan du sove, båten tar inn vann og risikerer å synke.» Så har mange taler konkludert med at en båt med Jesus i, kan ikke synke. Det gir trøst og håp, men det er noe mer i historien. For når Jesus våkner så sier han: «så lite tro dere har.» Og så truer han stormen og den adlyder. Hvorfor sier Jesus: «så lite tro dere har?» Kan det være at han regnet med at de etter lang trening burde ha håndtert stormen i hans navn? Var det egentlig de, sammen, som skulle ha talt til stormen og bedt den roe seg?

Kan det være at vi som kirke ikke bare skal være først i køen i den nasjonale dugnaden, men også falle på kne og bruke den autoritet som Gud har gitt sitt folk? Kan det være at bønn virker og at spredningen kan stoppes på flere måter enn ved hjemmekarantene, er det mulig at vi også fordi Guds folk bad jerve bønner kan se tallet over alvorlig syke og døde bli overraskende lave?

Kan det være at vi ikke skal be Gud våkne, men at det er vi som er kirke som må våkne både til ansvarlig krisehåndtering, godhetstiltak for de som rammes og i tydelig bønn for å stoppe utbruddet? (Btw Gud sover ikke)

Guds folk har tilgang til løsninger ingen andre har tilgang til. Her er det grinder som kan åpnes til tjeneste for folket.

Tusenvis av barn på Godhets&Evangeliseringsaksjonen denne uka. Men hva gjør det med det enkelte? Se sterk video her med intervju av Helene og Natasja: