I det Norge går inn en svært aktiv fase for å få bukt med spredningen, henger vi oss alle på i en nasjonal dugnad. Det er viktig at alle deler av samfunnet bidrar kraftig for å redusere antall alvorlig syke og dødsfall.

Alt fra hjemmekontor til grundig og hyppig håndvask er glimrende tiltak. Samtidig kommer det noen tanker fra våre venner i Asia som skal få utfordre oss:

Dette er også en åndelig utfordring, er meldingene som nå tikker inn. Jeg tror de har helt rett. En innsikt som kommer er fra Bibelhistorien om disiplene som er ute i stormvær. Jesus sover i båten. Det husker vi utfordret disiplene. Fortvilet vekker de Jesus med en slags bebreidelse: »hvordan kan du sove, båten tar inn vann og risikerer å synke.» Så har mange taler konkludert med at en båt med Jesus i, kan ikke synke. Det gir trøst og håp, men det er noe mer i historien. For når Jesus våkner så sier han: «så lite tro dere har.» Og så truer han stormen og den adlyder. Hvorfor sier Jesus: «så lite tro dere har?» Kan det være at han regnet med at de etter lang trening burde ha håndtert stormen i hans navn? Var det egentlig de, sammen, som skulle ha talt til stormen og bedt den roe seg?

Kan det være at vi som kirke ikke bare skal være først i køen i den nasjonale dugnaden, men også falle på kne og bruke den autoritet som Gud har gitt sitt folk? Kan det være at bønn virker og at spredningen kan stoppes på flere måter enn ved hjemmekarantene, er det mulig at vi også fordi Guds folk bad jerve bønner kan se tallet over alvorlig syke og døde bli overraskende lave?

Kan det være at vi ikke skal be Gud våkne, men at det er vi som er kirke som må våkne både til ansvarlig krisehåndtering, godhetstiltak for de som rammes og i tydelig bønn for å stoppe utbruddet? (Btw Gud sover ikke)

Guds folk har tilgang til løsninger ingen andre har tilgang til. Her er det grinder som kan åpnes til tjeneste for folket.